Under en av de vanlige ferieturene til Kenya i 2011 fikk jeg (Sara) oppleve slummen med egne øyne. 12 år gammel fikk jeg se med egne øyne hvordan andre barn i verden faktisk levde. Synet av barn som leker og løper ved åpen kloakk, luktene, lydene. Åpne ildsteder, og lange strekker med usikrede toglinjer. Småbarn som leker ved dem husker jeg godt. Det var tøft å se nød på så nært hold. Neste gang jeg reiste nedover, et år senere, ble barndomsvenninnen Andrea med. Via et besøk på en skole i området Mashimoni, kom vi i kontakt med en lokal kvinne. Hun kalles Mama Faith. Fattigdommen vi opplevde viste tydelig livets harde realiteter for oss fra privilegerte Norge, samtidig som fascinasjonen for varmen og omtanken vi så hos «Mama-Faith» og barna vi møtte gjorde sterkt inntrykk. Vi kom tilbake til Norge med minner for livet og et brennende ønske om å bidra. Siden vi begynte med elevbedrift som 13-åringer, har vi ofte fått høre at det høres uvirkelig ut, og at prosjektet er for stort for to så unge jenter. Selv på østlandsmessen til Ungt Entreprenørskap i Næringslivets hus i Oslo, møtte vi få som trodde på oss. Juryen trodde at prosjektet både var for stort og for langt vekk til at vi kunne få det til. Det skal sies at vi har to velvillige mødre og en far med gode kontakter i Kenya med på laget – men ideen og arbeidet er våres eget.